Ensomhetens mørke – et samfunn som svikter sine egne

Dagens utspill fra Else Kåss Furuseths om å starte Ensomhetspartiet, tilsynelatende et humoristisk innspill i den politiske debatten, treffer en nerve som mange av oss prøver å overse. Ensomhet er en smertefull virkelighet for nesten halvparten av oss, og konsekvensene er dype. Mens Furuseth bruker humor for å avvæpne et alvorlig tema, er det vanskelig å ignorere den grunnleggende alvorligheten i hennes budskap. Ensomhet ødelegger liv. Den stjeler hverdagsglede, bryter ned psyken og bidrar til en økt risiko for sykdom – og i verste fall, selvmord.

I en tid der samfunnet preges av stadig større individualisering, mister vi ofte evnen til å se dem som faller utenfor. Dette gjelder ikke bare unge, men i like stor grad våre eldre. Ensomhet blant eldre er en stille, men voksende krise – en skygge som strekker seg over stadig flere aldershjem, tomme stuer og isolerte boligblokker.

En skjør alderdom
For mange eldre er ensomhet en konstant følgesvenn. Når ektefelle, venner eller søsken går bort, blir livet tommere. Mobiliteten svekkes, helsen svikter, og mulighetene til å opprettholde sosiale bånd forsvinner. For noen handler livet til slutt ikke lenger om å leve, men bare om å eksistere. Denne eksistensen blir en ensom kamp, ofte skjult bak lukkede gardiner og stilletid som aldri ender.

I en artikkel tidligere denne uken ble det diskutert hvorvidt kontantstøtte for pårørende burde styrkes, slik at flere kan ta vare på sine eldre familiemedlemmer. Dette er en viktig debatt som dessverre bare skraper i overflaten. Å være pårørende handler ikke bare om fysisk tilstedeværelse, men også om å skape muligheter for menneskelig kontakt, aktiviteter og tilhørighet. For å virkelig hjelpe de eldre ut av ensomheten, trenger vi strukturelle løsninger, ikke bare midlertidige plaster på et sår som stadig vokser.

Den psykologiske og økonomiske byrden
Furuseth peker på underfinansiering av psykiatrien som en viktig årsak til at vi svikter i kampen mot ensomhet og utenforskap. Psykiske helseproblemer har en tendens til å vokse i skyggen av isolasjon, og uten tilstrekkelige ressurser til forebygging og behandling forblir disse problemene uløste. De som faller utenfor, ender ofte opp som en kostnad for helsevesenet – en belastning som kunne vært unngått dersom vi hadde vært villige til å investere tidlig i forebygging.

Forslaget om å bevilge én milliard kroner til bekjempelse av ensomhet kan høres ambisiøst ut, men i det store samfunnsregnskapet er det lite. Samfunnets faktiske kostnad ved utenforskap er langt høyere, både økonomisk og menneskelig. Et fellesskap der vi ser og støtter hverandre, ville spart oss alle for både utgifter og sorg.

Når fellesskapet svikter
Kanskje det mest hjerteskjærende ved ensomhet er følelsen av å være usynlig. Å være omgitt av folk, men likevel alene. Å sitte hjemme dag etter dag og ikke vite om noen kommer til å banke på døren. Å grue seg til høytider fordi de forsterker følelsen av fravær – av de som ikke lenger er der, og av de som aldri kommer.

Når Furuseth snakker om en folkebevegelse mot ensomhet, treffer hun en nerve i oss alle. For dette handler ikke bare om politiske tiltak eller økonomiske prioriteringer – det handler om oss som mennesker. Når begynte vi å slutte å se hverandre? Når ble naboen eller slektningen som en gang var en nær venn, redusert til en fjern bekjent vi ikke rekker å besøke?

Et lys i mørket
Vi trenger politikere som tør å prioritere fellesskap fremfor kortsiktig økonomi, og vi trenger samfunnsstrukturer som setter menneskeverd først. Men enda viktigere: Vi trenger hverandre. Fordi kampen mot ensomhet starter ikke i regjeringskvartalet. Den starter i vår egen hverdag.

Else Kåss Furuseths Ensomhetsparti er kanskje ment som et humoristisk innslag, men det peker på en dypt alvorlig utfordring. Ensomhet er et problem vi alle har ansvar for å løse. Ikke fordi vi må, men fordi vi skylder hverandre det. Fordi ingen fortjener å leve – eller dø – alene.