Et Helsevesen i Forandring: Den Norske Velferdsstatens Fremtid

LØSNINGEN?

Et Helsevesen i Forandring: Den Norske Velferdsstatens Fremtid

Helsevesenet har lenge vært grunnmuren i den norske velferdsstaten. Men nå slår sprekkene i muren dype og urovekkende, og vi står overfor en betydelig utfordring: Norge er i dramatisk endring, og vi må tilpasse oss fort om vi skal klare å ivareta de eldre i samfunnet.

Nordmenn trenger å justere forventningene sine til hva velferdsstaten kan tilby – for det er ikke lenger mulig å opprettholde det samme støttenivået som før. Jo raskere vi innser dette, jo lettere blir det å fokusere på å planlegge egen alderdom for de av oss som har muligheten til det. Verdigheten i alderdommen kan vi ikke lenger ta for gitt – den må vi i langt større grad ta ansvar for selv, tro det eller ei.

Et System Under Press

Varslene har kommet fra alle kanter av landet. En omfattende kartlegging viser at Norge og store deler av Europa står overfor en desperat mangel på helsearbeidere. I mange kommuner ser vi dessuten en dramatisk fraflytting av unge og arbeidsføre. Dette tvinger små kommuner til å bruke enorme summer på å leie helsepersonell fra private aktører, ofte til trippel pris. Forholdene er ikke bedre i de store byene, det er enorm mangel der også, allerede. 

Selv med regjeringens bevilgning på fem ekstra milliarder til kommuneøkonomien, kan vi ikke kjøpe oss ut av krisen. Problemet er ikke bare mangel på penger; det er mangel på mennesker som kan og vil jobbe og ta vare på lokalsamfunnene.

Så hvor står vi nå? Svaret ligger dessverre i en ubehagelig erkjennelse: Velferdsstaten slik vi kjenner den er under press. Selv om vi fortsatt vil ha et velfungerende helse- og utdanningssystem, vil det neppe være like tilgjengelig over hele landet. Sikkerhetsnettet er ikke like finmasket som før, og mange vil merke endringene. Vi må forberede oss på å ta større ansvar for egen velferd og helse.

Vi må alle bidra - KONTANTSTØTTE Ala 2030...(borgerlønn)

Dette betyr at vi må frigjøre statlige ressurser, både penger og kompetanse, for å gi best mulig støtte til dem som ikke har mulighet til å ta vare på seg selv. De som står uten familie eller økonomiske ressurser skal fortsatt kunne få hjelp. Men for resten av oss, må vi kanskje tilpasse oss den virkeligheten Oddny, som VG skrev om denne uke, og hennes døtre står i: Vi må forberede oss på å kunne hjelpe våre egne gamle foreldre og familiemedlemmer.

Her må det også legges til rette. Allerede i dag gir en av fem mellom 45 og 66 år regelmessig ulønnet hjelp til eldre og syke, og denne andelen vil øke betydelig i fremtiden.

For at det skal fungere, trenger vi ordninger som gjør det mulig for familier å ta over en del av de oppgavene staten tradisjonelt har ivaretatt. Staten må utvikle insentiver og tiltak som gjør det økonomisk mulig for familier å involvere seg. I tillegg bør for eksempel naboer eller andre i lokalmiljøet kunne oppfordres til å hjelpe – kanskje gjennom skattefradrag eller andre goder, gjerne ren lønn – så lenge bidraget faktisk monner og gir effekt. En slags kontantstøtte om du vil, eller borgerlønn, for å ta seg av de som trenger det. Avregning må dog i mange tilfeller være høyere enn kontantstøtten var, for dette er ikke betaling for pass av egne barn. Dette kan bli en super ordning for de som kan, vil og er skikket, mest av alt for mottakerene av slik bistand. Det kan bli både langt billigere, bedre og ikke minst hyggeligere enn dagens ordning med å stue vekk de gamle på institusjoner av varierende kvalitet!

Helsevesenet er Statens ansvar, men vi trenger nye løsninger

Det er likevel viktig å understreke at helsevesenet fortsatt er og skal være statens ansvar. Staten må gjøre en bedre jobb, både på kommunalt og nasjonalt nivå. Vi må utdanne flere helsearbeidere og sørge for gode arbeidsforhold for å beholde dem vi allerede har. Eksempelvis endre turnusordninigen, som gjør det umulig for mange å jobbe med dette. Offentlige tilbud som medisinsk behandling, hjelpemidler og stønader skal fremdeles være der for alle som trenger dem.

Eksemplet fra VG om Oddny på 90, som falt og brakk ryggen på en liten øy utenfor Florø, illustrerer dette poenget: Da kommunen ikke kunne tilby hjelp, tok hennes to døtre ansvaret. Slik er det mange steder i landet, og situasjonen vil bare forverres dersom vi ikke gjør endringer.

Arbeidslivet må også bli mer fleksibelt og inkluderende. Vi trenger hver eneste arbeidsføre person i arbeid – både i byene og i distriktene. Fiskerinæringen, landbruket, industrien, og annen næring gir inntektene vi vil trenge når oljealderen er forbi.

En Nødvendig Kulturendring

Vi har alle et ansvar for å tilpasse oss. Det handler om å pleie relasjoner gjennom hele livet slik at vi har noen å lene oss på når tiden kommer. Samfunnet er i endring, og vi må tenke mer langsiktig og kanskje litt mer tradisjonelt. Vi må forebygge sykdom, bo slik at vi minimerer risikoen for utbrenthet, og vurdere hvor nært vi bor til familie og nettverk. Geografisk avstand mellom nærmeste familiemedlemmer bør reduseres, og lokalsamfunn bør søke tettere bånd.

Dette handler om å planlegge for alderdommen. Det som nå skjer, vil påvirke alt – hele måten vi lever på. Vi går mot en ny tid, og vi trenger en norsk tilnærming til hvordan vi kan møte fremtiden sammen. Vi kan få til dette, men vi må begynne nå, det er da typisk norsk og være god?